«Krisetid og dystopi på Sørlandsutstillingen

 

Den femtisyvende Sørlandsutstillingen preges av naturtap, krig og dystopi.

 

-av Frida Forsgren-

 

Etter nok en sommer preget av global uro, rekord- hete og skogbranner viser årets Sørlandsutstilling at kunstnerne i landsdelen er preget av naturtap og kriser. Og spesielt miljøødeleggelse er et tema som går igjen hos årets kunstnere.

​

Arne Svalastog lar en enslig furu trone alene i et goldt hogstfelt i fotografiet Skogens uro #1460-12 (Såner) (2026). Den majestetiske furua i sort/hvitt- fotografiet står igjen som en ensom høvding og viser hvordan skogen er påvirket av menneskelig aktivitet. I keramikk-arbeidet Ancient Scripts lar Irene Haslum noen langt mindre karakterer spille hovedrollen. Her former små intrikate inskripsjoner fra barkebiller mønstre i leira og kommuniserer fra skogens dyp.

 

Carsten Aniksdal på sin side fanger et urlandskap i serien Aeons II og IV (2022). Et veldig, rustbrunt naturlandskap med steinformasjoner og elver folder seg majestetisk ut og gir refleksjoner til lange geologiske tidslinjer. Det som treffer meg sterkest av de naturtaps-tematiske arbeidene, er imidlertid duoen Chagnys analoge fotografi The theft of the last ice (2025). Her poserer fotografene som tyver i finlandshette mens de stjeler en bit arktisk is. Verket er inspirert av møtet med en forretningskvinne på Grønland som ville selge grønlandsk vann på plastflasker. De faste og anklagende blikkene til fotografene mens de «stjeler» isen tilbake, får frem alvoret i naturkrisen, og i Trumps forsøk på ny-kolonisering av Grønland.

I serien Røykdykker 1 - 3 (2026) er det et annet blikk som gjør inntrykk. Rune Nylund Larsen har fotografert hundre år gamle røykdykker-masker fra Hydro Rjukan. Maskene ble i sin tid kjøpt inn til første verdenskrig i tilfelle Norge ikke forble nøytralt. Maskene er fotografert svevende mot en sort bakgrunn og stirrer mot oss med tomme blikk fra fraværende øyne. I en tid preget av krig og politisk uro gir disse maskene frysninger langt inn i margen. De ser ut som dødsmasker, og jeg forestiller meg levende lyden av min egen pust gjennom maskenes lufteslanger. Og refleksjonen om historiene som gjentar seg, tromler tungt i tankene. Dette er et sterkt arbeid som ruver. I samme rom finner vi Eivind Wittemanns The Fever of Velocity (2026). Skulpturen, som er utført i terrakottaleire, minner om restene av et bilkarosseri og står som en futuristisk relikvie fra modernitetens fremtidige kollaps.

 

Det dystopiske understrekes videre her av Mads Lohres oljemaleri Tapt og funnet (2026) der en naken mannsfigur i et symbolsk landskap bøyer seg ned for å utforske et sort flytende materiale med hendene. Er det olje? Det er som om han må forstå verden på nytt. Også arbeidene til Vilde Eskedal og Evy Linn Hellesøy har noe dystopisk og skremmende over seg. Eskedal skaper en vegghengt trilobitt som er både vakker og frastøtende, og Hellesøys avrevne fuglehode bikker over i det groteske. Begge kunstnerne arbeider med gjen- bruksmaterialer som også kan ses som bære- kraftstenkning og -handling.

 

Det er få helt abstrakte arbeider på årets utstilling og verket som vant juryens pris er et sterkt figurativt, hyperrealistisk maleri av Eirik Moldestad Halvorsen. Det er heller ingen videoarbeider eller installasjoner. Dette kan jo være et utslag av juryens preferanser, men utstillingen har definitivt en sterkere politisk og engasjert tendens enn på flere år. Årets utstilling viser kunstnere som kobler seg på verden, og smitter oss til å ville gjøre det samme."

​

​

​

​

​

​